< Gull, gråstein og grums 2
Forside 4
Forside 3
Forside 2
Forside 1

Gull, gråstein og grums

Eit kritisk blikk på mineralnæringa i fortid, notid og framtid.

Bøkene kan bestillast frå forlaget Davvi Girji eller forfattaren Svein Lund.
Dei kostar kr. 250,- pr bind, dei tre første samla kr. 600,-.

Les Bind 1, Bind 2, Bind 3

Bind 2 – Med lov skal land øydast

Påverkarane

AKTØRAR I OG UTAFOR NÆRINGA

Som kapitla om miljø, lovgiving og forvaltning har vist, er det ei rekke stridsspørsmål knytt til mineralutvinning. Ei rekke organisasjonar og institusjonar har engasjert seg for å påverke både lovverket og det skjønnet som forvaltninga må gjøre innafor rammene av lovverket.

Vi ser her først på organisasjonane innafor mineralnæringa, deretter på dei næringane som kan komme i konflikt om bruk av areala, på dei norske og samiske partia og til slutt på organisasjonane for miljøvern og friluftsliv.

Organisasjonar i mineralnæringa

I tilknyting til mineralnæringa finst det ei rekke organisasjonar som består av bedrifter eller tilsette i bedrifter som driv undersøking, utvinning eller vidareforedling av mineral. Nokre av dei er i første rekke bransjeorganisasjonar, mens andre organiserer og representerer arbeidarane eller arbeidsgivarane i bransjen.

Norsk Bergindustri

Generalsekretær Elisabeth Gammelsæther og kommunikasjonsansvarlig Olav Hallset blir intervjua av forfattaren, mars 2014.
(Foto: SL)

Norsk Bergindustri (NB) blei danna i 2008 som ei samanslutning av tre organisasjonar for bergindustri, pukk- og grus og steinindustri. Som bransjeorganisasjon representerer NB i første rekke interessene til eigarane og leiinga i bedriftene, men arbeidsgivarspørsmål tar andre organisasjonar seg av. NB er tilslutta Euromines – European Association of Mining Industries, Metal Ores & Industrial Minerals.

Norsk Bergindustri arbeider for at det skal bli lettare å få løyve til å starte mineralutvinning. Det har ein gjort med innspel til minerallova, til forskjellige forskrifter og til mineralstrategien. NB var godt nøgd med mineralstrategien, men ønsker endringar i lovverket slik at det skal bli færre hinder i søknadsprosessane for nye gruveprosjekt.

For Norsk Bergindustri har ei høgt prioritert oppgåve dei siste åra vore å forsvare sjødeponi. Sjødeponi er ifølge NB ikkje bare akseptabelt, men «Best Practice».[1] Ein har forsvara sjødeponi i ei rekke fora og i offentlig debatt i media. Også internasjonalt har ein engasjert seg i dette, bl.a. har generalsekretæren vore i Chile «for kompetansebytting med Chile vedrørende deponiløsning». [2]

Norsk Bergindustri har engasjert seg mot at kommunar skal kunne seie nei til gruver, slik Guovdageaidnu kommune gjorde i forhold til Arctic Gold sine planar i Biedjovággi. Sjølv om Arctic Gold er eit svensk selskap som ikkje er registrert i Noreg og ikkje har noko kontor her i landet, er selskapet tatt opp som medlem i Norsk Bergindustri, som har talt selskapet si sak for å påverke styresmaktene til å overprøve kommunestyret sitt vedtak. Etter at Hanne Matheussen-Eek våren 2015 gikk av som leiar i NB blei ho fluksens vald inn som nestleiar i styret for Arctic Gold, med særlig oppgåve å påverke sentrale og lokale styresmakter.

Norsk Bergindustri har etiske retningslinjer [3], der dei krev at medlemsbedriftene bl.a. skal anerkjenne arbeidarane sin rett til organisering, ikkje drive barne- og tvangsarbeid og respektere urfolk sine rettar. Det siste er nærare presisert slik: «Medlemmer av Norsk Bergindustri skal vise respekt for urfolks levevis i de områder hvor det fins både bergindustri og urfolk. Bedriften skal innlede dialog om sameksistens, med siktemål å skape rom for samtidig tilstedeværelse av både bergindustribedrift og urfolk. I de tilfeller hvor det ikke oppnås enighet, oppfordres bedriften å tilby urfolket alternative løsninger for å kunne fortsette sitt tradisjonelle levevis, siden forekomsten ikke kan flyttes.» Ein skal med andre ord forsøke å bli samde, men blir ein ikkje det, skal utvinninga av minerala gå først, sjølv om det kan bety at urfolka må finne seg andre leveområde, om da slike skulle finst.

Norsk Bergforening

Norsk Bergforening er ifølge eigne vedtekter: «... en medlemsforening for fagfolk i norsk bergindustri. Bergindustrien omfatter bedriftene og tilknyttede leverandører, utdanningsinstitusjoner og forvaltning samt personer med interesse for norske bergverk og bergindustri. Foreningen har som formål å skape faglige og sosiale nettverk for medlemmene, og arbeide for et positivt omdømme for bergindustrien i Norge.»

Styresamansettinga gjenspeglar det tette samarbeidet mellom næring, forvaltning og utdanning. Her er folk både frå bergindustrien, frå NTNU og frå NGU. Foreininga gir ut det vitskapelige tidsskriftet Mineralproduksjon [4]

Norsk Bergforening arrangerer kvart år vår- og haustmøte om aktuelle spørsmål for næringa. Programmet for haustmøtet 2015 hadde temaet «Nye metoder og teknologi», men det var ikkje noko emne om teknologi for redusering av gruveavfall. Snarare tvert om – ein av føredragshaldarane var direktøren for Nordic Mining, som planlegg det største utslepp av gruveavfall i norsk historie.

I år 2000 ga Norsk Bergindustriforening og Norsk Bergingeniørforening ut boka «...bygger i berge – En beretning om norsk bergverksdrift». Her skrivast det i innleiinga: «Dessverre har ikke bergverksnæringen alltid vært like flink til å passe på miljøet. Anlegg kan være forlatt uten at det er ryddet opp i maskiner og utstyr, naturen har blitt overlatt til seg selv med store sår etter gruvedrift, og lenge etter at virksomheten er nedlagt kan naturen forurenses av tungmetaller som løses opp i grunnvannet, bekker og elver. Gjennom lange tider kan nok disse syndene være forårsaket av både uvitenhet og mangel på krav fra samfunnet. Men ettersom miljøverntanken grodde fram på 1970-tallet, er miljøbevisstheten blitt en viktig faktor både ved avsluttede, eksisterende og nye anlegg.»

Vi lar den siste setninga henge i lufta og overlate til lesaren å gjøre seg opp ei meining om dagens situasjon ved «avsluttede, eksisterende og nye anlegg» tyder på særlig stort miljømedvet.

NHO – Norsk Industri

Arvid Jensen gikk som leiar for NHO Finnmark ut med harde angrep på motstandarane av Nussirs gruveprosjekt. Seinare kom det fram at han sjølv hadde ein stor aksjepost i gruveselskapet.
(Kopi frå ifinnmark.no)

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er den største samanslutninga av bedrifter i Noreg. Dei fleste bergindustribedrifter er tilslutta NHO gjennom landsforeninga Norsk Industri, mens nokre er organisert i Maskinentreprenørenes Forbund.

NHO har i fleire tilfelle engasjert seg sterkt for å få i gang nye gruver, og Norsk Industri og fleire regionale NHO-organ har gått hardt ut med forsvar av sjødeponi.

20.05.2015 meldte Finnmark Dagblad under tittelen: «Krever grønt lys for Nussir»: «Tålmodigheten har tatt slutt i NHO Finnmark: Maks to måneder er fristen NHO Finnmark er villig til å gi regjeringen for å gi grønt lys for gruveprosjektet Nussir i Kvalsund.» NHO i Sogn og Fjordane har tilsvarande engasjert seg for at Nordic Mining må få sette i gang med dumping i fjorden.

På andre sida har bransjeforeiningane NHO Reiseliv og Sjømat Norge gått mot sjødeponi av omsyn til sine respektive næringar.

På spørsmål til NHO sentralt om kva bransjeforeiningar som får deira støtte i dette, får vi til svar: «NHO sentralt har ikke vært veldig profilert på dette eksternt, men generelt støttet Norsk Industri. Vi har vært positive til mineralstrategien som ble lagt frem av den forrige regjeringen og som du viser til så har NHO regionalt engasjert seg i saker som berører lokalt næringsliv.» [5]

LO

Landsorganisasjonen i Norge blei stifta i 1899, og frå starten var gruvearbeidarar organisert i hovudsamanslutninga gjennom Det norske sten-, jord- og bergarbeiderforbund, som i 1900 skifta namn til Norsk Arbeidsmandsforbund.

I næringspolitikken har LO støtta opp om mineralnæringa, til den grad at ein har avvist miljøkrav som ein meinte kunne truge bedriftene og dermed arbeidsplassane.

Frå Røykskaderådet sitt arbeid på 1960-talet forteljast det om LO si haldning: «Like entusiastiske var ikke alltid Industriens og LOs representanter i Røykskaderådet. De oppfattet ofte miljøverntiltakene som en trussel mot virksomheten og dermed også arbeidsplassene. I den utstrekning det i det hele tatt var rom for miljøtiltak, mente LO lenge at det var arbeidsmiljøet som måtte prioriteres.» [6]

Mineralnæringa har da også sett pris på denne støtta, noko som kjem fram av investor Felix Tschudi sine ord i samband med gjenoppstarten av Sydvaranger Gruve: «Vår mest solide og konsekvente støttespiller har vært LO. Landsorganisasjonen har fra dag en vært i fronten for alle de positive kreftene som har ønsket at gjenåpningen skulle lykkes. Dette er heldigvis langt fra den holdningen ble symbolisert med den første fanen til Sydvarangerforeningen «Nordens Klippe» fra 1907: «Ned med tronen, alteret og pengevældet» som minner mer om det konfronterende synet som en del miljøer med lite ønske om industriell utvikling fremmer idag.» [7]

LO har også i nokre tilfelle gått aktivt og tildels krast ut mot næringar som blir ramma av gruvedrift og som derfor forsøker å stanse denne. Under overskrifta «LO raser mot reindrifta» uttalte LOs distriktssekretær i Finnmark, Bjørn Johansen i NRK i 2008: «– Helt feil at en statsstøttet næring skal skremme bort gruveindustrien, mener LO-sekretæren i Finnmark. LO i Finnmark mener reindrifta står i veien for nye arbeidsplasser, og ikke bidrar til å hindre fraflytting fra området. Er det en plass i Finnmark vi trenger trygge arbeidsplasser, så er det i Kautokeino-området.» [8]

LO-kongressen 2013 uttalte som del av næringspolitisk uttalelse: «LO er opptatt av at det legge til rette for en lønnsom og miljømessig forsvarlig mineralnæring, i tråd med regjeringens mineralstrategi. Kartleggingen av mineralressurser må fortsette over hele landet. Norsk mineralnæring må aktivt søke fremtidsrettede løsninger. Deponering må skje på en miljømessig forsvarlig måte. Utslipp og bruk av miljøgifter skal unngås. For å sikre at Norge skal være et attraktivt land å drive mineralvirksomhet i, må det samtidig legges til rette for bedre ressursplanlegging, mer effektive og forutsigbare planprosesser, og på å styrke kompetansen i mineralforvaltningen. Vi vil styrke forskningen slik at det kan tas i bruk ny teknologi og mer effektive driftsmetoder, for å sikre en bærekraftig norsk mineralnæring.»

Vidare vedtok kongressen i handlingsprogram for 2013 – 2017: «Bergindustrien er en viktig distriktsnæring. Norge har et betydelig potensial for økt mineralutvinning i årene som kommer. Det er viktig å trappe opp lete- og utvinningsaktiviteten, men på en miljøvennlig måte. Det må etableres et norsk ressurssenter for prospektering med midler fra blant annet Innovasjon Norge. Det er viktig gjennom lov å sikre nasjonal kontroll med norske mineralressurser. Det er viktig å benytte og videreutvikle den kompetanse Norge har i denne næringen. Det er derfor naturlig at staten blir et lokomotiv for mineralutvinning i Norge. Dette er en god måte å sikre at verdiskapingen kommer fellesskapet til gode.»

Kor mye kravet om miljømessig forsvarlig deponering var verdt, fikk ein sjå 17.04.15, da 2. nestleiar i LO Hans-Christian Gabrielsen uttalte at «- Vi er fornøyd med at regjeringen gir Nordic Mining tillatelse til å starte opp gruvedrift i Engebøfjellet». På spørsmål frå meg om denne uttalen var representativ for LO, fikk eg til svar: «Når det gjelder Nordic Mining sin tillatelse til deponering i Førdefjorden, forholder LO seg til myndighetenes vurdering. Konsekvensene for naturen er grundig utredet før vedtaket ble fattet. Regjeringen skriver at «I dette tilfellet er miljøkonsekvensene begrenset og miljøkravene så strenge at gruvevirksomhet kan tillates». Miljødirektoratet har anbefalt å gi utslippstillatelse.» [9] I sanning ei fagrørsle med sjølvstendig miljøpolitikk.

Norsk arbeidsmannsforbund

Forbundssekretær for bergindustrien, Torbjørn Jungård, uttalte 13.03.2012: «– Norsk Arbeidsmandsforbund er arbeidstakerorganisasjonen for mineralnæringa i Norge. Vi har kommet med innspill i prosessen og er fornøyd med at forbundet har blitt lyttet til i denne saken, sier Jungård. – Denne strategien er viktig for mineralutvinning og sysselsetting i denne næringa i flere generasjoner framover – og Norge trenger alternativer. .... Han undertreker også tilfredshet med at regjeringen legger opp til en videreføring av dagens regime når det gjelder deponering i sjø og at direktoratet for mineralforvaltning skal få større betydning i utvinningssaker.» [10]

Landsmøtet i NAF i mai 2015 ga full støtte til at Noreg må bygge ut gruveindustrien, og forbundsleiar Erna Hagensen uttalte at ein må satse på gruvedrift trass i miljø- og klimaprotestar.

Ikkje noko ingenmannsland – Andre næringar

Mineralnæringa slik ho blir drive i dag er oftast ei arealkrevjande næring. Det krevjast areal for dagbrot, driftsbygningar, vegar, lagerplass m.m. og det går med store areal til lagring av gråberg og av finmala gruveavgang, anten lagringa skjer på land, i ferskvatn eller i sjø. I praksis vil gruvedrifta ofte påverke folk, dyre- og planteliv langt ut over det området som gruveselskapet har fått konsesjon til å bruke. Ved utslepp til sjø er det stor fare for spreiing langt utover området som er sett av til deponi, og dersom utsleppet skadar fisk og anna liv i sjøen, får dette verknad langt vidare.

Arealet som gruvedrifta krev er ikkje noko ingenmannsland. På land er det brukt av næringar som reindrift, fedrift og jordbruk, i sjøen av fiske og oppdrett. For både land og sjø kan det bli konfliktar med turistnæringa, som er basert på å selge rein natur og reint hav. Derfor vil gruvedrifta nødvendigvis ta bruksområde frå andre næringar, der næringsutøvarar da vil tape inntekter, gjøre arbeidskrevjande omleggingar eller i verste fall måtte legge ned drifta.

I dette kapitlet vil vi sjå på korleis organisasjonar og institusjonar innafor desse næringane har reagert på gruver og gruveplanar.

Sjømatnæringane

Sjømatnæringane består av fiskeri, oppdrett og foredling av fisk frå fiske og oppdrett. I andre spørsmål er det ofte motsetningar innafor og mellom desse næringane, men i forhold til gruveutslepp har dei i stor grad stått saman fordi dei alle er avhengige av reint hav.

Fiskarlaget

Norges fiskarlag har engasjert seg sterkt i spørsmålet om sjødeponi og verknadane for livet i havet, og kome med forslag om betre behandling av slike saker, der sjømatnæringa og havforskinga blir trekt inn i arbeidet. Fiskarlaget har protestert mot utslepp til Bøkfjorden, Repparfjorden og Førdefjorden, og uttalt at det må vere eit overordna prinsipp at sjøen ikkje skal brukast som avfallsplass for dumping av massar og metall.

I eit svar på spørsmål frå meg skriv Fiskarlaget bl.a.: «Høsting og produksjon av sjømat er basert på fornybar biologisk produksjon, og vi er derfor (i motsetning til gruveindustrien), helt avhengige av et rent og rikt hav. ... Norges Fiskarlag [er] grunnleggende positivt innstilt til annen næring.» Fiskarlaget har «... inntil nå [ikke] fattet noe prinsippvedtak mot såkalt sjødeponi / dumping av gruveavfall i sjø. Derimot er det en forutsetning at slike utslipp ikke må kunne ødelegge viktige gyte- og oppvekstområder, fiskeområder, områder for havbruksproduksjon eller ikke minst hensynet til sjømattrygghet. Først når en på en tillitvekkende måte kan dokumentere at dette ikke skjer, kan utslipp aksepteres. Tiltaket bør også være samfunnsøkonomisk lønnsomt på lang sikt. Dette krever en kunnskapsbasert forvaltning basert på tverrfaglighet, ryddige prosesser og et tydelig skille mellom faglige vurderinger og politiske beslutninger. Det kan stilles spørsmål til om vi har dette per i dag. ... Deler av Fiskarlagets engasjement i disse sakene [har] også vært knyttet til i hvilken grad forvaltningen (Miljødirektoratet / tidl. Klif) følger opp føringene i forurensningsloven. Formelt sett skal også hensynet til fiskeri, sjømattrygghet og helse bli konkret vurdert når en vurderer om utslippstillatelse skal gis eller ikke, evt. også i forhold til hvilke vilkår som skal stilles. Etter vårt syn har ikke dette fungert særlig godt. …» [11]

Norges Fiskarlag har sendt eige brev til ESA der dei støttar klagen på deponi i Førdefjorden.

Kystfiskarlaget

To sjarkar i Kvalsundet med munningen av Repparfjorden i bakgrunnen.
(Foto: Marion Palmer)

På landsmøtet i Kystfiskarlaget i 2012 blei det gjort eit vedtak under tittelen Kampen om havarealene – Utfordringer knyttet til «nye» næringers inntog på fiskefeltene. Det var fleire punkt som gjeld spesielt bergverksnæringa:

1. Norges Kystfiskarlag krever at næringer som bruker sjø- og havarealene skal underlegges bestemmelsene i Havressursloven, og at de i likhet med fiskerinæringa skal forvaltes etter føre-var-prinsippet....
6. Norges Kystfiskarlag krever at det ikke tillates avfallsdeponier for bergverksnæringa i fjordene. Bergverksindustrien har minst like stor økonomisk bærekraft til å påta seg utgiftene med sikring og behandling av sitt avfall, som fiskerinæringen har for å ta ansvaret for sitt....
8. Fiskeriene er pålagt å rydde opp etter seg og sin virksomhet gjennom blant annet opprenskning av tapte fiskeredskaper. Norges Kystfiskarlag er av den oppfatning at også andre næringer som har tillatelse til å bruke havområdene må være forpliktet til å rydde opp etter seg når de eventuelt forlater sine tildelte områder. Dette må gjelde både innenfor oppdrett, petroleum og andre næringer.

Kystfiskarlaget har slutta seg til klagen til ESA over dumping av gruveavfall.

I samband med høringa på planprogrammet for Nussir uttalte Kystfiskarlaget i Kvalsund: «Kystfiskarlaget kan ikke under noen omstendigheter godta at avgangsmassene skal deponeres i sjøen. Vi har erfaringene fra forrige gruvedrift friskt i minne, og ønsker ikke at fjorden skal brukes som avfallsdeponi nok en gang.»

I ein uttale av 2012 om utslepp frå Sydvaranger skriv Kystfiskarlaget: «Dersom det virkelig er slik at gruveindustrien ikke kan drive uten å forurense, må hensynet til fornybare ressurser som fisk og skalldyr- som er evigvarende ressurser - gå foran hensynet til lagerressurser - som gir næringsaktivitet bare i kortere eller lengre perioder»

Bivdi

Bivdi er ein sjøsamisk fiske- og fangstorganisasjon, danna i 2005. Bivdi har særlig engasjert seg mot sjødeponi i Repparfjorden, bl.a. med styrevedtak i 2011 og ein høringsuttale i 2012.

Sjømat Norge

Sjømat Norge (tidligare Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening – FHL) er er ei samanslutning av fiskeindustri og oppdrettsnæring og tilslutta NHO. FHL har fleire gongar uttalt seg mot dumping av gruveavfall, aleine eller i lag med andre organisasjonar. I februar 2014 uttalte adm. direktør Geir Ove Ystmark:« - Nærings- og fiskeridepartementets anbefaling om å si ja til dumping av gruveavfall i Repparfjorden er urovekkende. Ingen av innspillene fra sjømatnæringen er tatt til følge så langt i prosessen.» [12]

På spørsmål frå meg svarar Sjømat Norge: «Som næringsorganisasjon er vi opptatt av gode rammevilkår for næringsutvikling, og vi er heller ikke prinsipelt imot bergverksvirksomhet. Vi er imidlertid opptatt av at slik virksomhet ikke må gå ut over mulighetene for å drive fiskeri og havbruk langs kysten, og setter derfor som forutsetning at deponi og utslipp ikke må kunne ødelegge viktige gyte- og oppvekstområder, fiskeområder, områder for havbruksproduksjon eller ikke minst hensynet til sjømattrygghet. Først når en på en tillitvekkende måte kan dokumentere at dette ikke skjer, kan utslipp aksepteres.» [13]

Reindriftsnæringa

Reinen som skal over til Kvaløya har kome ned til sjøen, 08.05.2008.
(Foto: Marion Palmer)

Reindrifta har i Noreg i all hovudsak vore drive av samar, og i eit område som dekker omlag 40 % av landet, er det i reindriftslova slått fast at reindrift er forbeholdt dei som er av samisk ætt. Det betyr ikkje at alle samar kan byrje med rein, ein må ha ein form for driftskonsesjon, som i reindriftslovgivinga frå 1978 blei kalla driftsenhet, frå 2007 siidaandel. Reindrifta er den einaste primærnæringa i Noreg som ikkje har rekrutteringsproblem, det er mange som ønsker å drive med rein men som ikkje får plass. Tidligare var det vanlig at fastbuande samar både på kyst og innland hadde nokre såkalla sytingsrein som følgde reinflokkane og som gjengjeld deltok dei i arbeidet i sesongane og/eller ga reindriftssamane jordbruksprodukt. Denne ordninga blei avskaffa med reindriftslova av 1978, noko som førte til mye protestar og til auka motsetningar mellom flyttsamar og fastbuande.

For å forstå korleis forskjellige organ i og for reindrifta har forholdt seg til mineralutvinning, er det nødvendig å vite litt om organiseringa av reindrifta og forholdet mellom reindriftssamane si eiga organisering og den statlige forvaltninga.

Her vil vi sjå på korleis dei forskjellige organa for forvaltning av reindrifta og reineigarane sin eigen organisasjon har behandla spørsmål om mineralleiting og mineralutvinning i reinbeiteområde.

Reindriftsforvaltninga

Reindrifta har lenge vore organisert etter eit slags dobbelt system. På eine sida har reineigarane sjølve organisert seg i siidaar. Ein siida er både ein eller fleire familiar som dreiv reindrift i lag og det området dei brukar. Samtidig har staten bygd opp sitt eige forvaltningssystem, som ofte har kome i konflikt med reineigarane si sjølvorganisering.

Lenge forvalta staten reindrifta gjennom det såkalte Lappevesenet og lappefogdar og ei tid ein eigen reindriftsinspektør. I 1979 blei Reindriftsadministrasjonen oppretta med hovudkontor i Alta, som sekretariat for reindriftsstyret, forvaltningsorgan og faglig støtteorgan for reindrifta. Seinare blei namnet endra til Reindriftsforvaltninga.

Det samiske reindriftsområdet er delt inn i seks reinbeiteområde, Øst-Finnmark, Vest-Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag og Sør-Trøndelag / Hedmark. Gjennom reindriftslova av 1978 blei det oppretta ordning med områdestyre for å trekke reineigarane direkte inn i forvaltninga. Områdestyra var sett saman av valde representantar for reindriftssamane i lag med representantar oppnemnd av norsk forvaltning. Slik kom områdestyra mellom barken og veden. Dei skulle hevde interessene til reindrifta i området, og samtidig effektuere statlige pålegg om f.eks. øvre reintal, gjerde, avgrensing og inndeling av beiteområde osv. I samband med mineralutvinning og andre arealinngrep hadde områdestyra motsegnsrett etter plan- og bygningslova. Denne retten har dei nytta ganske mange gongar, bl.a. i samband med gruveplanar. Områdestyret i Vest-Finnmark har fleire gongar uttalt seg mot mineralleiting og søknadar om drift, og det nedla motsegn mot reguleringsplanen for Nussir.

Frå 01.01.2014 blei reindriftsforvaltninga omorganisert og Reindriftsforvaltninga blei til eit kontor av Landbruksdirektoratet. Samtidig blei områdestyra lagt ned, og oppgåvene deira blei overført til Fylkesmannen, som fikk oppretta eigne reindriftsavdelingar. No er dette forvaltningsnivået klarare eit statlig organ og reindriftssamane har ikkje lenger nokon representasjon på dette nivået. Med å fjerne områdestyra har regjeringa fjerna reindrifta si moglegheit til å komme med motsegn mot gruver og andre inngrep.

Reinbeitedistrikt

Nils Mathis M. Sara hører til Fiettar reinbeitedistrikt og er leiar for Kautokeino flyttsamelag. Her held han appell i Kvalsund 24.08.2013.
(Foto: Basia Głowacka)

Den statlige organiseringa av reindrifta deler reindriftsområda i reinbeitedistrikt. Desse består bare av reindriftssamar, som vel si eiga leiing. Samtidig er dei ein del av den statlige reindriftsforvaltninga og skal slik både tene medlemmane og forvaltninga, noko som ofte har sett distriktsstyra i vanskelige konfliktar. Eit distrikt består av ein eller som regel fleire siidaar, og kan vere heilårsdistrikt eller sesongdistrikt. Den organiseringa reindriftssamane sjølve hadde bygd opp har derimot blitt oversett av styresmaktene og har ikkje hatt noko rettslig vern. Både areal og øvre reintal blir fastsett på distriktsnivå, og når det som regel er fleire siidaar i eit distrikt, er det ikkje lovregulering av forholdet mellom desse. Når det ligg føre planar om naturinngrep, blir saka sendt til høring hos det eller dei distrikta som blir berørt.

Det synest ikkje å vere laga noka oversikt over kor reinbeitedistrikt har uttalt seg om gruveplanar, kor dei har forsøkt å stanse eller endre planane, og kor dei har fått erstatning for skader og forstyrringar på grunn av mineralleiting og gruvedrift. Eg har heller ikkje klart å lage nokon komplett oversikt, men har sett opp ein tabell over dei sakene eg har funne så langt. Tre av desse sakene er nærare omtalt i bind 1 av denne bokserien, mens fleire av dei andre blir tatt opp i bind 3.

GruveDriftReinbeitedistriktStatus
Biedjovággi – koppar og gull1971–75, 1986–91 34 Ábborášša, 33 Spálca, 35 FávrrosordaErstatning ved tidligare drift, men fleire måtte gi opp drifta. For planlagt drift intensjonsavtale med Sametinget og gruveselskap, seinare oppsagt av reinbeitedistriktet
Sydvaranger – jern1906–96, 2009–155 AC PasvikMista ein del beite. Intensjonsavtale med Sametinget og gruveselskap.
Nussir – koppar1972–78, planlagt ny20 Fála, 22 FiettarTidligare drift: Tapte beite og kalvingsområde, betalt litt erstatning. Begge distrikta mot ny gruveplan og mot Sametinget sin intensjonsavtale.
Sibelco, Stjernøya – nefelinsyenitt1961–25 StjernøyaEin siida gav opp i 1992 pga. gruva. Både dei og noverande reineigarar stilte krav om eigedomsrett, tapte i Utmarksdomstolen.
Elkem Tana – kvartsitt1974–7 RakkonjárgaGruva ulempe for reindrifta, men ikkje betalt erstatning.
Linnajávri – klebersteinplanlagtStájggo-HábmerVil bli stort inngrep, reinbeitedistriktet vil uttale seg på nyåret 2016
Sulitjelma – koppar1896–1991, planlagt nyBalvatnReinbeitedistrikt kravde erstatning for leiting, men tapte i retten.
Nasafjell – kvartsplanlagtSaltfjellet, Ildgruben + Gran og Svaipa i SverigeOpe dagbrot med knuseanlegg og veg med stor transport vil skape store vanskar for fire distrikt som alle har protestert mot planane.
Ljøsenhammeren – dolomittplanlagtSaltfjelletReindrifta protesterte først, men ga opp etter tilbod frå gruveselskapet
Rana gruber1937–SaltfjelletBetalt erstatning for tapt beite.
Brønnøy Kalk2003Jillen NjaarkeVed oppstart avtale om kompensasjon, men bedrifta ville ikkje betale. Rettssak der reineigarane fikk erstatning 1,1 mill.kr. Seinare utviding av gruveområdet. Avbøtande tiltak fungerer dårlig.
Bindal – gullprøvedrift på 2000-taletVoengelh NjaarkePrøvedrift på gull, reinen trekk unna. Planlagt veg til gull og kalkgruve i lag med vindkraft, vil dele distriktet. Reindrifta kjempar mot i lag med miljøorganisasjonar.
Joma – koppar, sink1972–98Østre NamdalMista beite pga. gruve, noko tatt tilbake etter nedlegging. Ikkje betalt erstatning.
Skorovas – koppar1952–84Åarjel Njarke/ Vestre NamdalErstatning for ulempe ved taubane.
Raudfjellet, Snåsa – kvarts, talk, magnesittplanlagtSkjækerfjell / SkæhkereUklare planer om gruve på fleire industrimineral. Vil kunne bli svært skadelig for reindrifta.
Røros – koppar, sink1646–1977Riast-Hylling /       Gåebrien sijteUnder tida med kopparverket mista reindrifta mye beiteområde og måtte betale for skade på skog og eng.

Norske reindriftssamers landsforening

Frå byrjinga av 1900-talet organiserte samar seg i forskjellige organisasjonar og heldt og eit par landsmøte før organiseringa braut saman på 1920-talet. Nokre av desse organisasjonane tok og opp reindriftssaker, men det var ingen eigen organisasjon før Norske reindriftssamers landsforbund / Norgga boazosápmelaččaid riikkasearvi blei stifta i 1948. NRL er både fagorganisasjon for reindriftssamar i Noreg og samisk organisasjon som deltar i Samerådet (tidligare Nordisk Sameråd).

Innafor NRL har det vore delte meiningar om korleis ein skal forholde seg til mineralleiting og gruvedrift. Fleire tidligare NRL-leiarar har vore opne for dialog med mineralselskapa, blant dei Aslak J. Eira og John Henrik Eira, som begge har samarbeida nært med Store Norske Gull. John Henrik Eira uttalte til NRK Sámi Radio i 2008: « – Jeg mener det som er best for reindriftsdistriktene at de krever medeierskap i selskapene som enten leter etter eller skal utvinne ressursene.» [14] Dette synspunktet førte til at han ikkje blei gjenvald som leiar for reinbeitedistriktet sitt, da dei andre reineigarane meinte han var for positiv til mineralleiting.

Dei siste åra har NRL vore meir opptatt av skadeverknadane av mineralutvinning, og i 2014 var dette tema på ein heil fagdag i samband med landsmøtet.

Protect Sápmi

NRL har i lag med sin svenske søsterorganisasjon SSR – Svenska Samernas Riksförbund oppretta Stiftelsen Protect Sápmi[15] , som skal hjelpe reindrifta i forhold til inngrep i reindriftsområder.

Protect Sápmi vender seg både til reindrifta og til utbyggarar, og dei legg opp til at dei skal gjøre konsulentarbeid som utbyggar skal betale. Spørsmålet er da kva som er målsettinga for stiftelsen, er det å hindre inngrep i reinbeiteområde eller bare å sikre erstatning til reineigarane.

Protect Sápmi ved seniorrådgivar Anders J. Eira har gitt råd til Norsk Bergindustri: «Mitt råd er at det viktigste for en industribedrift er først å komme i en dialog med de berørte rettighetshaverne innen reindrift, og ikke bare kjøre på ift. myndigheter og andre. Men det er ikke alltid sikkert at rettighetshaverne ønsker eller har kapasitet til dialogmøter- og prosesser, og særlig ikke hvis det ikke skjer på deres premisser. Fordi de klarer seg fint uten ytterligere arealinngrep innenfor sine områder, inkl. tids- og ressursbruk på konkurrerende arealinteresser. Hvis det oppstår mulighet for dialog, bruker jeg å bistå på reineiernes side – hvis reinbeitedistriktet ønsker det. Protect Sápmi har etterhvert opparbeidet seg erfaring fra dialogprosesser mellom reindrift og industri, både på norsk og svensk side. Det betyr at Protect Sápmi ikke er en selvstendig aktør i konkrete saker, men en faglig bistand til samiske rettighetshavere – når de ønsker det». [16]

Kva konkrete gruvesaker Protect Sápmi har vore engasjert i vil dei derimot ikkje uttale seg om, men i avisa opplyser dei at dei har hatt saker for over 20 reinbeitedistrikt og i tillegg fleire saker som gjeld sjøsamiske interesser. Protect Sápmi har årlig fått eit tilskot frå Sametinget på eit par millionar og klagar no over at dette tilskotet blir halvert på budsjettet for 2016.

Jordbruksnæringa

Den første motstanden mot gruver vi kjenner i Noreg, var bondeopprøret i Seljord i Telemark rundt 1540. [17] Vi veit ikkje så mye om bakgrunnen for dette, om gruva tok jorda frå bøndene eller om dei blei tvunge til å arbeide for gruva eller levere mat dit.

I mange land er det jordbruket som kjem mest i konflikt med mineralutvinninga, men i Noreg har dette ikkje vore så framtredande, og det har vore få saker som har blitt særlig offentlig kjent. Om ein leitar i historia, kan ein likevel finne konfliktar av forskjellig slag:
– Gruver er etablert eller planlagt på dyrka mark eller utmarksbeite.
– Bønder har blitt tvunge å kjøre tømmer og malm for gruver.
– Husdyr har blitt sjuke eller døydd av forureining frå gruver og smelteverk.

Norges Bondelag er den største interesseorganisasjonen for bønder i Noreg. Før minerallova blei vedtatt var Bondelaget misnøgd med at grunneigar sine rettar ikkje var tilstrekkelig ivaretatt i forslaget, men dette blei løyst på ein måte som Bondelaget kunne godta. Etterpå laga Norges Bondelag i lag med Norges Skogeierforbund og Norsk Bergindustri ein standardavtale for uttak av grunneigar sine mineral. [18]

Bondelaget har ikkje uttalt seg om deponispørsmål eller andre aktuelle gruvesaker. Dei opplyser at dei ikkje har hatt til behandling saker som gjeld staten sine mineral og heller ikkje saker om husdyr som har blitt forgifta pga. gruver.

Norges Bonde- og småbrukarlag synest i liten grad å ha vore engasjert i mineralspørsmål og har ikkje vore med på standardavtalen om grunneigars mineral. Eg har skrive til dei med spørsmål, men først på tredje forsøk fikk eg svar: «NBS har dessverre ikke anledning til å prioritere denne saken.» [19] Av alle organisasjonar eg har kontakta er dette den einaste som ikkje har vore villig å svare.

Turistnæringa

Turistnæringa brukar areal i form av konkrete installasjonar som hotell, hytter, restaurantar, museum, skisportsanlegg osv. I tillegg er sjølve landskapet ofte ei føresetnad for turistnæringa. Turistane vil oppleve rein og relativt inngrepsfri natur, utlendingar blir trukke til Noreg av reint hav og vakre fjordar og fjell. Om vatna og elvene er regulerte, det går kraftlinjer mellom monstermaster over fjordar fulle av gruveslam, er det heller ikkje det same å lokke turistane med.

Fleire organisasjonar som organiserer turistbedrifter har engasjert seg mot at gruver skal få gjøre naturinngrep på land og i vatn som vil kunne få øydeleggande verknadar for turismen både lokalt og i vidare omfang.

Virke er den nest største arbeidsgiverorganisasjonen i landet, og har i motsetning til NHO tatt klart avstand frå dumping av gruveavfall. I mars 2014 heldt daverande direktør for reiseliv og kultur, Hilde Charlotte Solheim, appell på demonstrasjon mot sjødumping foran Stortinget. Da regjeringa i april 2015 ga godkjenning for utslepp i Førdefjorden, uttalte kommunikasjonsdirektør Kjetil Høye Sviland: «Regjeringen skader med dette muligheten til å profilere Norge som naturdestinasjon. Norge er et naturbasert reisemål som er avhengig av at vi tar vare på vår unike fjordnatur. Derfor er det svært bekymringsfullt at regjeringen nå vil tillate sjødeponi fra gruvedrift. Han mener at man ut fra et føre var-prinsipp ikke må tillate utslipp fra gruvedrift i norske fjorder. ... – Vi kan ikke ha en reiselivssatsing som posisjonerer Norge som naturbasert reisemål, samtidig som vi som ett av meget få land tillater nyetablering av sjødeponi fra gruvedrift.» [20]

NHO Reiseliv er ein av 18 landsforeningar tilslutta arbeidsgivarorganisasjonen NHO. Mens NHO har vore ein pådrivar for gruvedrift med sjødeponi, har NHO Reiseliv motsett standpunkt, og uttalte i november 2014: «NHO Reiseliv er bekymret over konsekvensene opprettelsen av sjødeponi for norsk gruvedrift kan ha for reiseliv, og fremhever viktigheten av en kunnskapsbasert forvaltning. ... Kyst-Norge med fjordene er en sentral del av merkevaren Norge. Ren og stille natur er et av kjennetegnene med Norge og hvor det kommer besøkende fra hele verden for å oppleve. Gruvedrift og dumping av avfall i fjord bryter med det bildet. NHO Reiseliv anmoder regjeringen om å avslå reguleringsplanen for gruvevirksomhet med utslipp i Førdefjorden.» [21]

På parti med gruve eller miljø?

I løpet av dei siste åra har gruvespørsmål blitt sentrale politiske stridsspørsmål, som alle dei norske og samiske partia har blitt nøydd å ta stilling til. Eg har spurt alle partia kva prinsippvedtak dei har gjort, og spesielt om standpunkt til avfall frå gruvedrift. I tillegg har eg samla uttalar frå offisielle partidokument og media.

Det var i første rekke under perioden til Stoltenberg-regjeringa (2005–13) at både regjeringsparti og opposisjonsparti utvikla ein gruvepolitikk. Eg startar derfor med dei partia som var regjeringsparti i den tida, for å halde fram med dagens regjeringsparti og støtteparti og til sist dei partia som ikkje har hatt slike posisjonar i nyare tid.

Mineralleiting og gruveplanar har dei siste åra i stor grad foregått i samiske bruksområde. Det har ført til at striden om dette har vore ekstra kraftig på og rundt Sametinget. Etter rikspartia vil eg sjå spesielt på striden mellom og innafor dei samiske partia.

Arbeiderpartiet – Partiet bak mineralstrategien

Næringsminister Trond Giske legg fram mineralstrategien, våren 2013.

Arbeiderpartiet var det dominerande partiet i regjeringa 2005–13, og hadde heile tida næringsministeren. Partiet var drivkraft for vedtaket av minerallova i 2009 og mineralstrategien i 2013. Når eg spør om partiet sitt prinsipielle syn på gruvespørsmål, viser dei nettopp til mineralstrategien. Her er eit utdrag av presentasjonen partiet gir:
«Vi må ha et regelverk som gir god forutsigbarhet og mer tids- og kostnadseffektive planprosesser. Dette reduserer næringslivets administrative kostnader og gir mer effektiv bruk av offentlige ressurser. ... Norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige. Samtidig må vi finne en god balanse mellom næringsmessige hensyn og miljøhensyn. ... Mange metall- og mineralressurser i Norge befinner seg i kystnære områder. For utvinning av slike ressurser kan sjødeponi være et aktuelt alternativ til landdeponi. ... Det er ingen grunn til å legge skjul på at det er utfordringer knyttet til etablering av mineralvirksomhet i områder med mye reindrift. Jeg har stor tro på at det er mulig å finne gode løsninger som gir grunnlag for god sameksistens mellom mineralnæringen og reindriftsnæringen. Dette må vi få til! Mineralbedrifter må selv ta ansvar for å sikre god dialog med lokalsamfunnet.» [22]

Arbeiderpartiet må reknast som det fremste gruvepartiet i Noreg. Blant dei fremste drivkreftene for å få igang mineraldrift er tidligare næringsminister Trond Giske og tidligare nestleiar Helga Pedersen. Ho har markert seg spesielt sterkt fordi ho som representant for Finnmark har avvist alle innvendingar frå samisk hald, og fordi ho i avisintervju nærast har gir førehandsløyve for sjødeponi i Repparfjorden.[23] I eit avisinnlegg uttrykker ho Arbeiderpartiet sitt grunnlag: «Arbeiderpartiet er et industriparti, og for oss har bergindustrien en naturlig plass i diskusjonen om hva Norge skal leve av i framtida.» [24]

Etter at Arbeiderpartiet i 2013 kom i opposisjon på Stortinget, har partiet i all hovudsak støtta opp om regjeringa sin mineralpolitikk. Det kom bl.a. fram gjennom tilslutninga til gruve med sjødeponi i Førdefjorden. I samband med denne saka blei det gjort eit vedtak der Ap og regjeringspartia skilde lag, da fleirtalet vedtok at det ved framtidige søknadar om gruvedrift skulle stillast krav om at ulike alternativ for deponiløsning konsekvensutgreiast og at det skal settast i gang «et arbeid for å utrede mulighetene for å redusere deponeringsbehovet ved framtidig utvinning av mineralressurser.» [25] Arbeiderpartiet støtta likevel ikkje forslaget frå andre parti om at dette også skulle gjelde for dei sakene der reguleringsplan allereie er godkjent.

Det er likevel ikkje full semje om mineralpolitikken i Arbeiderpartiet. Ungdomsorganisasjonen AUF har lenge tatt klart standpunkt mot sjødeponi [26] og i 2014 vedtok årsmøte i Hordaland Arbeiderparti: «Det må setjast ein stoppar for deponering av gruveavfall i norske fjordar. Norges renommé som «verdens beste nasjon innan berekraftig sjømat» er ikkje i samsvar med det å deponere gruve- og anna industriavfall i våre fjordar.» [27] I Sogn og Fjordane har Arbeiderpartilaga i dei to største kommunane, Førde og Flora, gått mot sjødeponi i Førdefjorden.

Sametingsgruppa til Arbeiderpartiet har heller ikkje vore på linje med moderpartiet. Dette kom særlig fram under arbeidet med minerallova, da eit nært samla Sameting sa nei til lova. Det har likevel ikkje alltid vore like klart kva sametingsgruppa meiner. – Sametingets plenum i mai har vedtatt at vi ikke kan akseptere den mineralvirksomheten som loven skal regulere, sier Olli til ABC Nyheter. – I praksis betyr det at Sametinget kommer til å si nei til alle søknader, forklarer han. Seinare i same intervjuet seier han: «- Vi forholder oss til loven som er vedtatt. Vi har ikke sagt at vi ikke kan godta søknader etter loven. Men da må vi få fastsatt retningslinjer som vi har sendt ut forslag til, først, framholder presidenten.» [28] Etter dette fikk det da AP-dominerte sametingsrådet vedtatt ein mineralrettleiar og intensjonsavtalar med gruveselskap, som opna for at Sametinget likevel kunne støtte gruvedrift. Når det gjeld aktuelle gruvespørsmål har det vore svært delte meiningar innafor gruppa, sjå kapitlet om Sametinget.

Senterpartiet – Støtteparti for mineralstrategien

Senterpartiet har tidligare markert seg mot fleire store naturinngrep, bl.a. i Alta-saka. Mens partiet satt i regjering 2005–13, var det derimot heilt på linje med Arbeiderpartiet. Senterpartiet stilte seg utan forbehold bak mineralstrategien, og «forventer en fortgang i behandlingen av tillatelsene til prosjekter som Nussir i Kvalsund og Nordic Minings satsing i Engebøfjellet». [29]

I forhold til aktuelle stridsspørsmål som sjødeponi svarar partiet:
«Sp mener at norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige, og aktivt søke fremtidsrettede løsninger. Hvilke former for deponiløsninger som velges ved det enkelte prosjekt, vil avhenge av en rekke faktorer. Dersom sjødeponi skal tillates, må de fysiske forholdene ligge til rette for at dette kan gjøres på en måte som ikke medfører miljøskadelige virkninger. Etter at mineralstrategien ble lagt fram, har SP vært tydelige på at vi ønsker en fortgang i søknadsbehandlingen for flere prosjekter som har ventet lenge på svar, som Nussir i Kvalsund, Finnmark og Nordic Minings satsing i Engebøfjellet, Sogn og Fjordane. Dette er store, viktige prosjekter for disse lokalmiljøene – og avklaring av søknadene er avgjørende for videre planlegging og næringsutvikling i disse distriktene.» [30]

Partiprogrammet skil seg likevel ut frå Stoltenbergregjeringa sin politikk på eit par punkt. Blant anna vil ein arbeide for at det blir oppretta eit statlig mineralselskap og blir utvikla eit heilskapelig forskingsprogram, samt at «skatter og avgifter fra mineralnæringen i større grad skal tilbakeføres til kommunene som setter av areal til næringen».

Blant Senterpartiet sine medlemmer synest det å vere ganske mye usemje om mineralpolitikken, og fleire stadar er medlemmar og tillitsvalde aktive i arbeid mot gruveprosjekt. Senterparti-ordføraren i Sør-Varanger (fram til 2015) markerte sterkt kritiske synspunkt til gruva der og dei løyva som denne har fått frå Miljødirektoratet. I 2013 fortalte leder for Senterungdommen i Finnmark, Nikolai Normann Lund, i ein appell i Kvalsund at både Senterpartiet og Senterungdommen i Finnmark er mot sjødumping og at dei hadde god von om å få med partiet på landsplan mot Nussir sine gruveplanar. Det ser ikkje ut til at dei har lukkast med det.

SV – Mellom miljø og regjeringsansvar

Edgar Ingebrigtsen, fiskar og leiar i Finnmark SV heldt appell på demonstrasjon i Kvalsund 24.08.2013 og lova å få med seg andre fiskarar og blokkere Repparfjorden om det blei gitt løyve til sjødumping.
(Foto: Basia Głowacka)

Sosialistisk Venstreparti har tradisjonelt vore eit miljøparti, og hatt eit nært forhold til miljørørsla. I dei åtte åra som partiet satt i regjering, hadde dei heile tida miljøvernministeren. I denne tida markerte partiet i regjeringa og på Stortinget i liten grad opposisjon mot dei vedtaka som blei gjort i mineralspørsmål. Det viktigaste resultatet av SV sin innsats i Miljøverndepartementet var at ingen ting blei endelig vedtatt i dei omstridde gruvespørsmåla, men at det blei stilt krav om ytterligare utgreiingar. Både Førdefjorden og Repparfjorden blei utsett og overført til neste regjering.

På spørsmåla mine om SV sitt syn på gruvedrift fikk eg som svar:
«1. SV mener generelt at føre-var-prinsippet sier at tvilen skal komme naturen til gode når miljøkonsekvensene av et tiltak er usikkert, og at mangel på kunnskap ikke skal hindre tiltak for å redde truet natur. Vi satt i regjering da dagens mineralstrategi, som sier Norge skal være blant landene i verden som setter de strengeste miljøkravene til gruvenæringen, ble vedtatt. I tillegg har SV programfestet at vi ønsker at det opprettes et statlig mineralselskap for å sikre at utvinningen av mineraler kommer samfunnet til nytte og at det skjer på en miljømessig forsvarlig måte.
2. SV mener at det i forbindelse med mineralutvinning ikke skal tillates nye deponi i sjø, med mindre det entydig kan godtgjøres at det er miljømessig forsvarlig, og at det satses på utvikling av ny teknologi for annen og mer miljøvennlig håndtering av gruveavfall (står i arbeidsprogrammet).
3. SV har hatt miljøvernministeren siden 2005, og har tatt stilling til konkrete gruveprosjekter i regjering».
[31]

Her blir det klart sagt at også SV stiller seg bak mineralstrategien. Dette stemmer ikkje overens med mange andre uttalar som har kome frå leiande SV-arar. I landsstyret har det vore usemje mellom dei som vil ha forbod mot all sjødeponering og dei som vil gi aksept på visse premiss.[32] Landsstyret har likevel uttalt seg klart mot planen om sjødeponi i Førdefjorden. [33]

Lokalt har mange SV-tillitsvalde deltatt i arbeid mot gruveprosjekt og spesielt mot sjødeponi. Frå Finnmark har både fylkesleiar og stortingsrepresentant markert seg klart. I Kvalsund kommunestyre er det SV-representantane som har stått for opposisjonen i denne saka, og Kvalsund SV skreiv eit ope og krasst brev til SV sentralt med kritikk av at SV ikkje har klart å markere noko klart standpunkt sentralt eller i departementet. I Førdefjordsaka har SV vore ein markert opposisjon, bl.a. i Naustdal kommunestyre.

Etter regjeringsskiftet har partiet flagga klarare standpunkt, bl.a. ved appell av partileiar Audun Lysbakken under demonstrasjon mot sjødeponi ved Stortinget 29.04.2014. Våren 2014 fremja SV i lag med Venstre forslag på Stortinget om å ta sakene om sjødeponi i Førdefjorden og Repparfjorden til Stortinget, men fikk ikkje fleirtal for dette. [34]

Også i ungdomsorganisasjonen Sosialistisk Ungdom (SU) har det vore delte og varierande syn på gruvespørsmål. Landsstyret gjorde i 2012 med solid majoritet eit vedtak om «Ny vår for bergindustrien» som skal gi «fantastiske muligheter for nye arbeidsplasser og verdiskapning på land.» Her var forbehold om at bare seriøse selskap må få undersøkingsrett og at næringa må skattleggast strengare, men ein kravde samtidig at leiteaktiviteten og styresmaktene si satsing må aukast. SU ønskte seg «en tung og kapitalsterk aktør som kan drive frem forskning og utvikling og ta på seg store kostnader i forbindelse med en nysatsning på mineralnæringen i Norge», i form av eit heileigd statlig selskap. Når det gjeld avgangsmateriale, ønskte SU «ikke et generelt forbud mot sjødeponi, men vil understreke viktigheten av et påbud om å bruke til enhver tid best tilgjengelige teknologi når det kommer til deponering.»

Seinare har miljøkrava blitt skjerpa, og på SU sitt landsmøte 2014 blei det vedtatt ein uttalelse som sa: «... Det må stilles svært strenge miljøkrav til all mineralutvinning.... Avfallsmasse fra gruveindustri må håndteres gjennom deponi, tilbakeføring til gruva, eller til produksjon av nye, rene produkter. SU er for et forbud mot deponering av gruveslam i norske fjorder av et føre-var-prinsipp, siden sjødeponi medfører store og uoversiktlige konsekvenser for miljøet.»

SU-leiar Nicholas Wilkinson seier at endringane i politikken ikkje er så store, og at SU heile tida har vore motstandar av dumping i Førdefjorden. I samband med fylkesårsmøte i Sogn og Fjordane SV i 2015 uttalte SU-leiaren i fylket at han går inn for sivil ulydnad mot sjødumping i Førdefjorden. [35]

Denne gjennomgangen av gruvepolitikken til partia i Stoltenberg-regjeringa fortel om ei regjering med store indre motsetningar, men der forkjemparane for å sette gruve foran miljø vann fram i praksis. Som kjent blei denne regjeringa etter valet i 2013 bytta ut med ei regjering av to parti som i all hovudsak står for den same gruvepolitikken, men som står meir samla om denne.

Høgre – Fortgang i sakene

Da eg få månadar etter regjeringsskiftet stilte spørsmål til Høgre, var det regjeringsplattforma dei viste til: «I regjeringsplattformen er det uttalt at mineralnæringen vil være et viktig satsingsområde. Høyre er ikke prinsipielle motstandere av sjødeponi. Høyre som parti er opptatt av bærekraft og av å følge lovverket som skal sikre miljøet.» [36]

Etter regjeringsskiftet har ein fått samordna synspunkta til alle aktuelle departement, slik at regjering og forvaltning no snakkar med ei røyst i gruvespørsmål. Høgre har ikkje noko ønske om å endre på den politikken som den førre regjeringa slo fast i minerallova og mineralstrategien. Snarare vil ein framskynde saksbehandlinga, slik at det skal gå raskare å få løyve til mineralutvinning.

Dei viktigaste vedtaka partiet har fått gjennom i Regjeringa er godkjenning av reguleringsplan og utsleppsløyve for Nordic Mining i Førdefjorden og Nussir i Repparfjorden. På riksplan har det ikkje vore registrert noko opposisjon frå Høgre-folk, men lokalt har det vore kommunestyrerepresentantar for Høgre som har røysta mot gruver, i alle fall i Guovdageaidnu og Førde.

Fremskrittspartiet – Full gass

FrP har ikkje markert noko avvikande syn frå Høgre i mineralpolitikken og svara eg fikk frå dei var klare nok: «FrP er grunnleggende positive til gruvedrift, og mineralnæringen er et viktig satsingsområde for regjeringen.» På spørsmål om deponering av gruveavfall svarar dei: «Dette må vurderes fra sak til sak. Vi er positive til bruk av sjødeponi, men underlagt strenge krav til miljøsikkerhet og overvåking.» Dei legg òg til om to konkrete stridsspørsmål: «Vi er positive til gruvedrift i Naustdal og ønsker en videreføring av gruvedriften på Svalbard.» [37]

Dei stadane der det har vore strid om gruvesaker har det ikkje vore registrert noko avvikande syn frå FrP lokalt i forhold til det partiet står for på landsbasis.

Sittande regjering har to støtteparti, som ikkje deltar i regjeringa, men utgjør delar av det parlamentariske grunnlaget. Her er haldningane meir kritiske.

Kristelig Folkeparti – Kritisk støtteparti

KrF har vore og er så kløyvd i gruvepolitikken at det er vanskelig å vite kva partiet eigentlig meiner. I programmet for 2013–17 heiter det: «Forskning og kartlegging av mineralforekomster må fortsette. Leting og utvinning må foregå i tråd med føre var-prinsippet, og miljøeffekter må kartlegges og tas hensyn til. KrF mener det bør utredes en løsning tilsvarende «Statoil» med offentlig majoritetseierskap som en tung aktør i videre utvikling av norsk bergverk. KrF vil legge føre-var-prinsippet til grunn i spørsmålet om opprettelse av sjødeponier for masser fra gruvedrift. Det må gjøres grundige analyser av virkningen for landskapet under havet og for forurensningsfare før man vurderer å tillate slike deponier.»

I praksis har partiet sine representantar markert seg på begge sider i stridsspørsmåla. På Stortinget har KrF stått i lag med V, MDG, SV og krevd at Førdefjord-saka måtte behandlast av Stortinget. Representantar for både KrF og ungdomsorganisajonen KrFU har deltatt i protestar mot sjødeponi, mens partiet sine lokalpolitikarar i Sunnfjord derimot har argumentert for dette. I samband med mineralstrategi for Finnmark gikk KrF i Finnmark fylkesting heilhjarta inn for strategien, inkludert sjødeponi.

Venstre – Markert røyst mot sjødeponi

Unge Venstre har laga plakat om sjødumping i Førdefjorden

I Venstre sitt stortingsprogram blir det sagt:
«... Venstre vil:
• Lage en nasjonal strategi for geologiske mineralressurser.
• Lage et regelverk som sikrer at mineralutvinning skjer på en bærekraftig måte.
• Lage et stimulerende skatteregime for mineralnæringen som samtidig sikrer at fellesskapets interesser ved utvinning ivaretas.
• Innføre en lokal ressursavgift.
• Kreve at gruveselskaper setter av nødvendige midler på et miljøfond for senere opprydding.
• Stille forpliktende krav om reduksjon av avfallsmengden fra gruver, og om at kun faglig tilfredsstillende deponiløsninger på land aksepteres.
• Stille strenge krav om rensing eller sikring mot avrenning for masser som legges som landdeponi, samtidig som mest mulig masse tilbakeføres i nedlagte gruver.

Partiet har markert seg klart mot bruk av sjødeponi, og spesielt mot planane for Førdefjorden og Repparfjorden. Dette har kome fram bl.a. i talar av partileiar Trine Skei Grande og av Sveinung Rotevatn, som er talsmann i mineralsaker.

Ved behandlinga av mineralstrategi for Finnmark i fylkestinget var det Venstre som klarast snakka og røysta mot denne.

Lokalt har Venstre sine kommunestyrerepresentantar hatt forskjellig standpunkt til forskjellige omstridde gruveprosjekt. Mens partiet gikk klart mot gjenopning av Bidjovagge Gruber. i Guovdageaidnu, var partiet like klart for dolomittgruve på Ljøsenhammaren i Bodø.

Ungdomsorganisasjonen Unge Venstre uttaler «Unge Venstre er skeptiske til bruken av sjødeponi og mener det går for mye på bekostning av miljø, primærnæringer og turisme. Særlig viktig er det å ikke tillate deponi i nasjonale laksefjorder. ... » [38]

Vi går så til det einaste stortingspartiet som er uavhengig av dei to blokkene.

Miljøpartiet De Grønne – Ei samla motkraft

Miljøpartiet sin ungdomsorganisasjon Grønn Ungdom deltar i demonstrasjon foran Stortinget 29.03.2014.
(Foto: SL)

MDG er blant partia som har engasjert seg mest kritisk mot gjeldande mineralpolitikk.

Landsmøtet 2012 gjorde ein uttalelse om Nei til sjødeponering av gruveavfall.[39] Partiet legg vekt på at det «må lages insentiver for å utnytte mer av det en henter ut av gruvene som i dag dumpes, slik at det blir mindre avfall å håndtere. Vi mener også Norge bør vurdere løsninger som nå sees på utenlands, hvor en fyller overskudd/avfall inn igjen etter hvert som en graver, slik at det kun trengs noe midlertidig lagring og resten legges tilbake i fjellet.»

I følgje arbeidsprogrammet for 2013–17 vil partiet «Forby deponering av gruveavfall i fjorder og hav» og «Arbeide internasjonalt for regulering av uttaket av mineralressurser gjennom bruk av kildeskatt. Satsene skal fastsettes overnasjonalt i FN-regi, mens inntektene kommer opphavslandene og lokalsamfunn til gode. Norge må gå foran ved å regulere egen gruvenæring etter samme prinsipp».

Partiet har tatt opp Repparfjordsaka i spørretimen i Stortinget. [40] Fylkeslaga i Finnmark og Sogn og Fjordane har engasjert seg sterk mot dumping i Repparfjorden og Førdefjorden. Det virkar som partiet står samla i gruvepolitikken. Det same gjeld ungdomsorganisasjonen Grønn Ungdom.

MDG i Finnmark har lagt stor vekt på gruvespørsmål, og fylkesleiaren skriv i eit innlegg i juli 2015: «En gruvedrift der utvinningshastigheten bestemmes av at alt gråberg må være en ressurs, og der driften skjer uten utslipp av mineraler og kjemikalier til sjø og land. Driften må være lønnsom og bærekraftig, og ikke etterlate synlige sår når den opphører. Samtidig må ressursskatten opp fra dagens lusne 0,5 %. Dette er ressurser som våre etterkommere vil ha bruk for, og som vi ikke skal gi i fra oss til grådige kapitalkrefter utenfor landsdelen.» [41]

Ut frå program og offentlige uttalar er MDG blant partia som har vist mest konsekvent motstand mot noverande mineralpolitikk. Men liv og lære er ikkje alltid i samsvar, noko vi ser gjennom at mangeårig talsperson for partiet og noverande byråd i Oslo, Hanna Marcussen, i posisjonen som daglig leiar i Bergfald Miljøkonsulenter forsvarte planane for Kodal Minerals jern- og fosfatgruve i Vestfold.

Til sist av dei norske partia ser vi på to parti som ikkje har vore representert på Stortinget dei siste periodane.

NKP – «Sviner til fjorden med giftig gruveslam»

Norges Kommunistiske Parti synest ikkje å ha arbeida mye med gruvepolitikk, på spørsmål frå meg viser dei til vedtak fra to konferansar som partiet har deltatt på. Vi siterer frå uttalen frå kommunistpartia sitt nordkalottstevne i Tromsø 15. og 16. juni 2013:

«Vi krever en mer miljøvennlig prosessering av energi (gass) og råstoffer (mineraler) i lokalt integrerte industrikomplekser med nullutslipp av CO2... Selskapene som utvinner mineraler må gjøres ansvarlig for at deres virksomhet drives på ren måte. Lover må forhindre forurensing, og myndighetene må garantere at reguleringene blir fulgt opp. I tillegg må myndighetene garantere den lokale befolkning deres territoriale rettigheter».

Fleire artiklar i NKP-avisa Friheten har sett fingeren på dei multinasjonale gruveselskapa, på det dei kallar ulovlig drift av Sydvaranger Gruve og på gruveplanane i Kvalsund. Der seier dei blant anna: «Reindriftsnæringa må få utøve sin tradisjonelle virksomhet uten å begrenses av gruvevirksomhet. De negative miljø- og samfunnsmessige konsekvenser av sjødeponi i Repparfjorden må vektlegges tungt i vurderingen. ... Folket i Kvalsund har ikke bruk for et gruveselskap som bare henter ut råvarer billig og sviner til fjorden med giftig gruveslam». [42]

Raudt – Mellom miljø- og industripolitikk

Partiet Raudt forsøker å vere både miljøparti og industriparti. I spørsmålet om mineralpolitikken kan det vere vanskelig å ri desse to hestane på ein gong.

På landsmøtet i 2012 blei det vedtatt ein uttale som omtalar gruvedrifta i Sør-Varanger og resten av landet som «mineralran» [43] og i arbeidsprogrammet er det miljøspørsmåla som er vektlagt: «Strenge miljøkrav til eventuell nyåpning av gruver, og at ingen gis tillatelse til å dumpe gruveavfall i hav, innsjøer eller andre steder i naturen. Tomme gruveganger er i de fleste tilfeller den beste deponeringsløsningen.»

Raudt har uttalt seg mot sjødeponi i Repparfjorden og Førdefjorden. [44] På landsstyremøte 02.06.2013 blei det vedtatt ein uttale med tittelen «Rødt krever demokratisk og bærekraftig mineralutvinning». Denne bærer preg av kompromiss mellom forskjellige syn. Vi siterer konklusjonen: «Rødt arbeider for:
Oppretting av nasjonalt gruveselskap som skal drive gruvedrift i Norge
Forurenser betaler. Selskapene må sikre tilstrekkelige garantier for opprydding dersom selskapet går konkurs.
Krav til driftsmåte for å redusere inngrepene, redusere avfallsmengden og lette rehabilitering av gruveområdene.
Krav til underjordsdrift i stedet for dagbrudd der det er praktisk mulig.
Etablert et sett med avgifter og regelverk som fører til alternativ bruk av overskuddsmasser for å redusere eller fjerne behovet for ytre deponi.»

I tidsskriftet «Rødt!» har flere tillitsvalde i Raudt skrive innlegg med ein langt meir gruvevennlig politikk, og blitt møtt med motinnlegg av folk både innafor og utafor partiet.

Dei delte meiningane kjem også fram i standpunkta partiet sine kommunestyrerepresentantar har tatt der dei har deltatt i behandling av kontroversielle gruvesaker. Mens representantar for Raudt har støtta opp om gruveetablering i Fauske, har dei gått mot i Naustdal og Bodø.

Raudt ønsker å redusere gruvedrifta gjennom å redusere forbruket av mineral: «Rødt jobber for et sosialistisk folkestyre i stedet for det kapitalistiske forbrukssamfunnet, noe som er relevant da et lavere forbruk av mineraler vil føre til mindre behov for gruver.» [45]

Ungdomsorganisasjonen Raud Ungdom svarar at dei er mot sjødeponi, og forøvrig støttar dei politikken til Raudt.

Samiske parti og organisasjonar

I tillegg til dei landsomfattande norske partia, finst det òg spesielle samiske parti, som stiller til val til Sametinget, og til dels også til fylkesting og kommunar i samiske område.

Norske Samers Riksforbund – Store ord, men kompromissvilje

Silje Muotka frå NSR held appell på markering mot Nussir ASA i Kvalsund august 2013. Etter valet same hausten blei ho sametingsråd med ansvar for bl.a. gruvespørsmål.
(Foto: SL)

NSR har vore den største grupperinga på Sametinget sidan starten, og har fram til 2015 hatt presidenten i 20 av 26 år. Allereie i 1994 dro daverande sametingspresident Ole Henrik Magga inn til Ráitevárri der Rio Tinto Zink dreiv leiteboring og ba dei pakke saman. [46]

I samband med minerallova uttalte NSR-leiar Aili Keskitalo: – Sametinget har sagt at vi ikke har akseptert loven. Det betyr at vi heller ikke har akseptert virksomheten loven skal regulere. [47] NSR-leiarane var svært store i ord om mineralpolitikken generelt, men når det kom til lokale stridsspørsmål, sto dei ikkje like fast på prinsippa. Aili Keskitalo var også kommunestyrerepresentant i Guovdageaidnu, og i den rolla sa ho ja til planprogrammet for gruve i Biedjovággi. [48]

Hausten 2012 vedtok landsmøtet i Norske Samers Riksforbund: «Mineralloven sikrer ikke samenes rettigheter ved inngrep, deltakelse i beslutningsprosesser og tilføring av nytteverdi ved utvinning. Dette innebærer at NSR i dag ikke kan gi sin tilslutning til mineralvirksomhet i samiske områder.» Vedtaket blei gjort samrøystes, men dette dekka over at det var svært delte syn i saka. Vedtaket førte til at NSR-leiaren blei nøydd til å trekke støtta til gruve i Biedjovággi.

I alle fall ein leiande NSR-politikar har i debattinnlegg argumentert for meir positiv haldning til gruver, mens ein tidligare nestleiar i organisasjonen har arbeida med utgreiing for Arctic Gold gjennom konsulentselskapet Rambøll. [49]

Sjå forøvrig om Sametinget tidligare i denne boka og under omstridde gruver i Finnmark i bind 1.

Samefolkets parti – Langt mellom teori og praksis

Samefolkets parti / Sámeálbmoga Bellodat(SÁB) har utspring i Norske Samers Riksforbund og dei har langt på veg felles medlemmar. SÁB stiller lister til fylkestingsval i Finnmark og kommuneval i fleire kommunar. Ved sametingsval har SÁB stilt i nokre krinsar, dels i samarbeid med NSR, dels med konkurrerande liste.

Partiet gjorde på leiarkonferanse i 2013 vedtak om mineralutvinning i nordområda:
Samefolkets Parti (SfP) er meget bekymret over Regjeringens mineralstrategi som øker presset på kommunene i Finnmark om å satse på gruvedrift som forurenser og forringer naturen. ... Næringsvirksomhet på mineralressurser skal være til nytte for folkene i nord og samtidig styrke og utvikle samisk lokalsamfunn. Dette må skje i samarbeid med samiske miljøer, og ikke være til fortrengsel for tradisjonelle samiske næringer og tradisjonell samisk kulturbasert høsting. Mineralloven som Stortinget vedtok 10. juni 2009 sikrer ikke disse hensynene, og ivaretar ikke de forpliktelsene staten har overfor samene som urfolk. Denne loven skaper ikke forutsigbarhet i forhold til samiske rettigheter, men legger opp til å ivareta og styrke den kapitalkrevende mineralindustriens interesser.
SfP vil ikke ha en gruvedrift som:
– forgifter land og vann gjennom utslipp av giftstoffer ut i naturen
– ødelegger naturgrunnlaget og forringer naturmangfoldet i fjordene, elvene, fjellvannene, viddene og skogene våre
– øker presset mot primærnæringsvirksomhet som reindrift, fiske og landbruk
– ikke gir gevinst til menneskene som bor i nordområdene, men styrker multinasjonale selskapers makt og posisjon til å overkjøre lokalbefolkningens demokratiske rett til å bli hørt.
SfP krever at det skal tas helhetlig hensyn til samiske rettigheter.....»

Det var prinsippvedtaket. Korleis partiet sine representantar følgjer dette opp, er ei heilt anna sak. I Karasjok har partiet vore blant dei mest konsekvente motstandarane av gruvedrift i kommunen. I Guovdageaidnu hadde SÁB i valperioden 2011–15 fem representantar i kommunestyret,. Under striden om Biedjovággi gruver hørte tre av representantane for SÁB, deriblant ordføraren, til mindretalet som støtta planprogrammet. Media skreiv om dei to representantane som røysta mot sitt eige parti, men vedtaket over viser at det var dei som røysta i samsvar med partiet sin vedtatte politikk.

Før kommunevalet 2015 trakk lokallaget i Guovdageaidnu seg frå SÁB og endra namn til Sámeálbmoga listu/Samefolkets liste (SÁL). I spørsmålet om gruvedrift i Biedjovággi stilte dei til val på eit uklart kompromiss: «Mineralleting og gruvedrift. SÁL er i utgangspunktet mot gruvevirksomhet med dagens rammebetingelser. SÁL krever kunnskapsbaserte beslutningsprosesser og lokal selvbestemmelse i slike saker. Eventuell mineralutvinning skal først og fremst komme lokalsamfunnet til gode. Videreforedling og verdiskaping skal skje lokalt. Mineralloven må endres slik at nye inngrep ikke skader eller fortrenger tradisjonell bruk av området.»

Árja – Frå støtteparti til opposisjon

Árjá er eit samepolitisk parti som i 2009–13 hadde tre representantar og visepresidenten på Sametinget. Som del av det regjerande fleirtalet var dei med på å vedta Sametingets mineralvegleiar og godta intensjonsavtalar med gruveselskap. Seinare blei partiet meir kritisk til dette, og under debatten på Sametinget i mars 2014 var det Árja som ville gå lengst i å skrote mineralvegleiaren og seie opp intensjonsavtalane. I programmet for sametingsvalet 2013 finn vi følgande formuleringar om gruvedrift:
«- At Sametingets rolle skal styrkes i arealsaker, gjennom minerallovgivningen og annen lovgivning.
- Være en tydelig motstander av miljøskadelig gruvedrift, og giftige utslipp i fjord og på vidde, av hensyn til mennesker, miljø og alt levende i naturen. Vi er i mot NUSSIRs planer om gruvedrift i Kvalsund og annen mineralvirksomhet som vil være til stor skade for miljøet.
- Ha på plass egne regler om miljøansvar for gruve-, olje,- og oppdrettsselskaper som er etablert i nord.»

Samenes folkeforbund – Frå nei til ja til nei

Samenes folkeforbund (Sámiid Álbmotlihttu) har stilt lister til sametingsvalg, men så langt ikkje fått vald inn nokon representant. I mineralspørsmål har dei i første rekke engasjert seg i samband med gruver i Kvalsund og Sør-Varanger.

SFF har fire gongar uttalt seg om gruveplanen med sjødeponi i Repparfjord. Første gang var i eit styrevedtak i 2010: «... Vi vil presisere at vi ikke er imot gruvedriften og ønsker disse arbeidsplassene velkommen. Vi ser også positivt på at dette vil gi ringvirkninger for Kvalsund kommune og regionen. Imidlertid må vi også få lov til å presisere at vi ikke er for gruvedrift for enhver pris. Slik vi ser det kan dette prosjektet komme til å rasere hele Repparfjord og Repparfjordelva. Vi vil ikke være med på og gjøre ubotelig skade på området, en skade det ikke vil være mulig å reversere. Derfor ser vi det slik at landdeponi foreløpig peker seg ut til å være den eneste og beste løsningen. Vi ber dere derfor om å se videre på alternative løsninger på land, det kan finnes flere løsninger eller en kombinasjon av disse der vi slipper å rasere fjorden.» [50]

Seinare sender så leiar i Vest-Finnmark Sjøsameforening (lokallag av SFF) følgjande «presisering av foreningens standpunkt»: «... Vi er ikke lenger konsekvent imot sjødeponi, dette ut fra nye opplysninger fra gruveselskapet. Deponi på dypt vann (90 m) med den nye teknologien der slammet legger seg på bunnen kan aksepteres. Vi ser også positivt på at dette dreier seg om et «brakkvannsområde» i indre del av fjorden, der havbunnen kun vil bli hevet med ca. 20 meter. ... vi er skeptisk til utslipp i fjorden, men kan akseptere det dersom det ikke er til stor skade, slik det var da Folldal verk drev gruvedrift i samme område.» [51] Det kan vel knapt kallast å presisere eit standpunkt når konklusjonen blir den motsette? 03.03.12 sender så Fjordfiskernes forening, SFF og Vest-Finnmark Sjøsameforening ein felles høringsuttale til utsleppssøknaden, der dei på visse vilkår godtar sjødeponi. Denne uttalen blei sjølvsagt av gruvetilhengarane tatt for alt han var verdt, men det var mange i forbundet som ikkje var nøgde med konklusjonen. Saka blei derfor tatt opp på landsmøtet i september 2013, og der blei det vedtatt:
Samenes Folkeforbund sier Nei til dumping i havet.
Landsmøtet i Samenes Folkeforbund krever på et generelt grunnlag «Nei til dumping i sjø», av giftige tungmetaller og kjemikalier fra gruveindustrien. ... er SFF særlig bekymret for Nussir`s plan om sjødeponi i den nasjonale laksefjorden Repparfjorden. ... SFF kan ikke godta at svært viktige gyte- og oppvekstområder for marin fisk, samt tap av fangst- og rekreasjonsverdier for den Sjøsamiske befolkning og andre fastboende går tapt eller reduseres. ... Landsmøtet 2013 pålegger det nye landstyret å tilbakekalle tidligere høringsuttalelse.»
[52]

Eit viktig miljøspørsmål?

Kven skal ein vente at vil engasjere seg i spørsmål om gruver som naturinngrep og forureining? Det må vel nesten vere miljøorganisasjonane? Har dei gjort det? Jo, nokon av dei, til nokre tider, men bildet er ikkje eintydig. Den eldste protesten eg har funne mot mineralleiting eller mineralutvinning er frå 1970-talet, da NGU bora etter uran i Njállaávži i Nordreisa, i eit område som da var foreslått freda. NGU rapporterte da at boringa hadde ført til protestar frå miljøhald. [53]

I samband med denne boka har organisasjonar og stiftelsar for miljø og friluftsliv fått dei same spørsmåla som eg sendte til partia. Miljørørsla er her rekna i vid tyding, eg har tatt med både organisasjonar og stiftingar som har miljø- og naturvern som ei av sine viktigaste oppgåver.

Naturvernforbundet – «Sjødumping er miljøkriminalitet»

Medlemmar av Naturvernforbundet i Ávjovárri deltar på Kystopprøret sin demonstrasjon i Lakselv 08.02.2014.
(Foto: SL)

Naturvernforbundet har dei siste åra stadig vore i konfrontasjon med gruveindustrien, men slik har det ikkje alltid vore. I 1962 ga A/S Sydvaranger kr. 500,– til Naturvernforbundet. I 1970 sto Sulitjelma gruber og Titania som bedriftsmedlemmar. [54]

Det er først på 1980-talet at vi finn kritiske uttalar frå Naturvernforbundet overfor norske bergverksbedrifter, i første rekke i samband med avgangsutslepp frå Titania. Nokre år ut på 2000-talet byrja igjen engasjementet i gruvespørsmål, først i samband med avrenninga frå nedlagte gruver. [55] Sentralt ga Naturvernforbundet ein kritisk høringsuttale i samband med minerallova, mens lokallag og fylkeslag rundt 2010 byrja å engasjere seg i konsekvensane av gjenetablering og nyetablering av gruver. Naturvernforbundet og Natur og Ungdom meldte Sydvaranger Gruve for ulovlig forureining [56] og fylkeslaget i Finnmark kritiserte planprogrammet for gruve i Repparfjord. [57]

Landsstyret gjorde i 2010 vedtak om bærekraftig gruvedrift og landsmøtet i 2011 sa at «Det er miljøkriminalitet å bruke dei norske fjordane som avfallsplass.» Lokal- og fylkeslag engasjerte seg bl.a. mot planane for gjenoppstarting av koppar- og gullgruve i Biedjovággi og mot auka utslepp frå Rana Gruber. Våren 2013 blei det oppretta eit gruveutval i Naturvernforbundet på landsplan og ei gruvepolitisk plattform blei vedtatt av landsstyret i mai 2014.[58]

I 2013 tok Naturvernforbundet i Finnmark initiativ til Finnmarksaksjonen mot forgifting fra gruver [59], og denne arrangerte same året markeringar i Kvalsund [60]og Karasjok [61]. I november arrangerte Naturvernforbundet ein gruvekonferanse i Guovdageaidnu. [62] I 2014 arrangerte NVF i lag med NU demonstrasjon foran Stortinget [63]og miljøfestival i Kvalsund [64]. I Vestfold har lokallag av Naturvernforbundet engasjert seg mot planene om jern- og fosfat-gruve i Kodal.[65]

Aller mest har NVF arbeidd mot dumping i Førdefjorden. Etter at regjeringa sa ja til planane om gruve med dumping i Førdefjorden, blei det levert klage til ESA på brot på vassdirektivet. Denne klagen var utarbeida av Naturvernforbundet og fikk tilslutning frå ei rekke andre organisasjonar. [66]

På landsplan er nok Naturvernforbundet i dag den miljøorganisasjonen som står sterkast mot gruveetableringane og mineralstrategien. Av fylkeslaga er fleire som har prioritert dette høgt, mens i andre fylke kan det vere problem med gamle og nye gruver utan at det fører til noko vidare engasjement.

Natur og ungdom – Klar til aksjon

Medlemmar av Natur og Ungdom frå Nord-Noreg deltar i demonstrasjon ved Stortinget 29.03.2014.
(Foto: SL)

Allereie på 1980-talet var Natur og Ungdom aktive mot sjødeponiet til Titania, sjølv om NU på landsplan da ikkje ville støtte aksjonane som lokallaget på Jæren sette i gang. [67]

Dei siste åra har NU engasjert seg sterkt i gruvesaker, særlig mot sjødeponi. I den miljøpolitiske plattforma står det: Sjødeponi av gruveavgang fra bergverksindustrien er ikke miljømessig akseptabelt og må lovmessig forbys i Norge. [68]

NU har deltatt aktivt på fleire av utspela og arrangementa til Naturvernforbundet og har ein representant i Naturvernforbundet sitt gruveutval.

Ved årsskiftet 2012/13 varsla NU at dei er villige til å gå til sivil ulydnad for å stoppe gruveutslepp til Repparfjord, og sommaren 2014 var eit 50-tal ungdommar samla ved Repparfjorden for å trene på aksjonar. [69] Sommaren 2015 låg dei i trening i Førdefjorden. [70] NU har samla underskriftar frå folk som vil delta i aksjonar [71] og på landsmøte i januar 2016 opplyste dei å ha over 2000 personar på lista.

Miljøvernforbundet – Mot all dumping

Norges Miljøvernforbund [72] har tidligare arbeida mye med utslepp frå nedlagte gruver, bl.a. kisgruver på Stord, Hjerkinn, Folldal og Ballangen. Miljøvernforbundet uttalte seg kritisk under høring på minerallova.

Miljøvernforbundet ikkje er mot gruvedrift, men mot dagbrot og sjødeponi. Ein har likevel ikkje gjort prinsipielle vedtak om gruvedrift i form av prinsipprogram eller arbeidsprogram. Mineralsaker verkar ikkje å vere blant dei høgast prioriterte sakene, på nettsidene har vi av oppslag om mineralspørsmål bare funne uttalar mot dumping i Repparfjorden og Førdefjorden.

Miljøvernforbundet går mot utsleppa frå Sydvaranger og understrekar at dei ikkje bare er mot kjemikalieutsleppa, men krev at utslepp av steinmassar blir stansa og at det i staden blir fylt tilbake i gruvene.

I samband med gruveplanane i Repparfjord var forbundsleiar Kurt Oddekalv i Kvalsund og forsøkte å danne lokallag, men utan å få det til. I 2014 har ein danna lokallag i Sør-Varanger, men dette verkar ikkje å ha gruvesaker som hovudsak.

Miljøvernforbundet har i sitt miljøbedriftprogram samarbeida med fleire gruver, bl.a. Skaland Graphite og Rana Gruver. Dei oppnådde ein del miljøtiltak i produksjonen, men fikk ingen av bedriftene til å slutte å sleppe ut gruveavgang i sjøen. [73]

Miljøvernforbundet i Nordland har engasjert seg sterkt mot den planlagte dolomittgruva på Ljøsenhammaren i Bodø. [74]

WWF – Mot dumping, men låg prioritering

WWF – Verdas naturfond – er ein internasjonal organisasjon med avdelingar i mange land i alle verdsdelar. WWF har støttemedlemmar, men ikkje lokal- og fylkeslag og ikkje demokratisk vald leiing.

WWF har uttalt seg mot utslepp i Bøkfjorden, Repparfjorden og Førdefjorden og mot kolgruvedrift på Svalbard.[75] I 2015 var organisasjonen med på å melde Noreg inn til ESA for brot på vassdirektivet i samband med dumping frå gruver.

Ut over dette ser det ikkje ut til at WWF har engasjert seg særlig i gruvespørsmål i Noreg. Derimot har WWF bidratt til å gjøre norsk dumping av gruveavfall kjent i andre land.[76]

Greenpeace – Først med hefte mot sjødeponi

Hefte om sjødumping, utgitt av Greenpeace i 2011.

Greenpeace er ein internasjonal organisasjon som no finst i 40 land. Allereie før den norske avdelinga blei stifta i 1988 aksjonerte Greenpeace mot sjødumping frå Titania. [77]

Greenpeace var også med på opprop mot gruveavfall i Repparfjorden, har meldt Rana Gruber til politiet for ulovlig utslepp og var blant underskrivarane da miljøorganisasjonane melde Noreg til ESA for brot på vassdirektivet.

Det var Greenpeace som tok initiativet til at Londonkonvensjonen/ IMO skulle starte arbeidet mot sjødeponi i 2008, og ein har følgd dette opp i samband med møter i 2015.[78]

Internasjonalt har Greenpeace arbeida bl.a. med gruvelekkasjen i Finland og mineralleiting på havbotnen. [79]

Greenpeace Norge har utgitt eit eige hefte om sjødeponi.[80] Heftet er skrive av ein journalist utafor organisasjonen, og det verkar ikkje som Greenprace Norge har utvikla nokon særlig sjølvstendig kompetanse på gruvespørsmål.

Bellona – frå aksjonistar til grønvaskarar?

Da Bellona var aktivistar mot sjødeponi. Fire Bellona-aktivistar okkuperte i 1983 kontoret til daverande miljøvernminister Sissel Rønbeck.
(Foto: Bellona)

Miljøstiftelsen Bellona blei danna i 1986, bl.a. som eit resultat av aksjonane mot sjødumping frå Titania. Ein ønska eit apparat som kunne aksjonere raskt, utan å vere avhengig av langtekkelig organisatorisk behandling. Bellona er derfor ikkje ein medlemsorganisasjon, men ei sjølvstyrande stifting.

Under debatten om gulleiting i Karasjok deltok Bellona-leiar Frederic Hauge på folkemøte i mai 1994. Det følgjande er utdrag av ein reportasje som eg skreiv i avisa Klassekampen: - Vi kjem ikkje som Greenpeace, sa han. Vi skal ikkje føre kampen for dokker, eller blande oss opp i diskusjonen om samiske rettar. Vi skal holde oss til det vi kan. Og vi har opparbeida oss ein del kompetanse på miljøkonsekvensar av gruvedrift og bergverk. Kunnskapen vi har om RTZ og AM og om korleis gruvedrift drivast gjør oss bekymra. Ingen selskap har så roten behandling av urbefolkningar. ... Desse gruveselskapa er ekspertar i å splitte og sette folk opp mot kvarandre, åtvara han, og lova at Bellona vil ha klar ein rapport om moglege konsekvensar før hausten når ny boring startar. [81]

20 år seinare er situasjonen endra. No gir Bellona gruveindustrien gode råd, samtidig som ein klagar over at «Miljøbevegelsen mangler i likhet med resten av samfunnet nødvendig naturfaglig og industriell forståelse.» [82]

Bellona har mange innvendingar mot dagens gruvedrift, men blir av mineralnæringa oppfatta som meir positivt innstilt enn resten av miljørørsla. Frå representantar for mineralnæringa har Bellona stadig vore framheva for å vise at miljørørsla er kløyvd i dette spørsmålet. Tidsskriftet Næringsrapport skreiv i ein artikkel om Nussir, etter å ha fortalt om organisasjonar som kjempar mot sjødeponi: «Miljøbevegelsen er imidlertid ikke samstemte. Rådgiver Karl Kristensen i Bellona sier til Næringsrapport at de ikke har deltatt i gruvedebatten. – Vi har lite å tilføre debatten slik den foregår i dag med et ensidig fokus på om det skal være tillatt med sjødeponi eller ikke. Vi tror at saken er mer komplisert enn det. Det er for eksempel ikke opplagt at et landdeponi er bedre enn et sjødeponi.» [83]

Blant Bellona sine forslag til å minske miljøproblema ved gruvedrift har ein særlig lagt vekt på resirkulering av metall og tilbakefylling i gruver. Av dei konkrete gruveprosjekta det har vore strid om dei siste åra, har Bellona tatt avstand frå planen om dumping av gruveavfall i Førdefjorden.

I ein presentasjon på Norsk Industris presse- og politikerseminar i 2011 presenterte Karl Kristensen Bellona sitt syn. Han konkluderte med ganske beskjedne oppfordringar til miljøstyresmaktene, bl. a. «Vis varsomhet ved tildeling av tillatelser til sjødeponering». Grunngivinga for å ikkje stille større krav var at ein har stilt for høge miljøkrav dersom desse fører til «For lav lønnsomhet, produksjon skjer andre steder». Forholdet mellom mineralnæringa og andre næringar var ikkje nemnd. Dette skulle han derimot komme tilbake til seinare: På eit seminar om gruvedrift i nord i 2013 hevda Kristensen at det var plass til både gruver og rein: «Løsningen Bellona ser for seg er å bedre beitemulighetene på områdene som i dag allerede er nedbeitet. Slik ser miljøorganisasjonen for seg at det kan gjøres plass til mineralnæringen. – Vi vet at en del beiteområder for rein i Norge i dag er veldig sterkt nedbeitet, og nesten på grensen til å være ødelagt. Men hvis vi hadde prosjekter hvor vi revegiterte og rehabiliterte disse områdene slik at gjenveksten og kvaliteten på disse områdene ble bedre, så kunne det vært et eksempel på et kompenserende tiltak, sier rådgiver Karl Kristiansen i Bellona.» [84] Få dagar etter kom Bellona med ei «Oppklaring av Bellonas syn på gruvedrift», der ein gir uttrykk for ei meir kritisk haldning til gruvedrifta generelt, men ikkje tar standpunkt verken til sjødeponi eller til konkrete omstridde gruveprosjekt. [85]

På Dialogseminar om bruk av sjø, NGU 2013 presenterte Bellona si oppfatning av norsk mineralnæring:
• Nødvendig for norsk verdiskapning og av hensyn til verdens ressurssituasjon
• En forutsetning for videreutvikling av mer miljøeffektive produksjonsmetoder
• Positiv utvikling i holdninger og vilje til å prioritere miljøhensyn
• Forbedringspotensial når det gjelder rehabilitering av avsluttede gruvearealer, utnyttelse av restmasser og urban malm
[86]

Bellona er som dei sjølv seier «løsningsorienterte» og har ofte møte med bedrifter for å diskutere praktiske og tekniske løysingar på miljøproblem. Blant dei som har gitt økonomiske bidrag til Bellona finn vi mineralselskapa Franzefoss, Hustadmarmor, Brønnøy Kalk og LKAB, samt Norsk Industri. [87] Kva resultat har så kome ut av dette samarbeidet?

Zero – Null gruvepolitikk

Zero er ei miljøstifting med hovudvekt på klimaspørsmål. Trass i at både gruver og bruk av mineraler er viktige i å påverke klimautslepp på godt og vondt, er Zero sin innsats på dette området – zero. På spørsmål frå meg svarte dei: «ZERO har ikke jobbet med spørsmål knyttet til gruvepolitikk, og vi har derfor ikke utviklet noen politikk knyttet til dette. Følgelig vil vi ikke kunne besvare dine spørsmål.» [88]

FRIFO / FNF

Friluftslivets fellesorganisasjon er ein paraplyorganisasjon for 15 friluftslivsorganisasjonar. I 2012 deltok Friluftslivets fellesorganisasjon på oppropet mot utsleppsløyve for giftig gruveavfall i Repparfjorden. For øvrig ser det ut til at dei ikkje har engasjert seg spesielt i gruvespørsmål.

Forum for natur og friluftsliv er eit samarbeidsnettverk mellom natur- og friluftslivsorganiasjonar på fylkesnivå. FNF Finnmark ga i 2010/11 ein kritisk høringsuttale mot både planprogrammet og reguleringsprogram for Nussir. I Nordland har FNF uttalt seg mot fleire gruveprosjekt, bl.a. Ljøsenhammaren og Nasafjell.

Framtiden i våre hender

Framtiden i våre hender definerer seg sjølv som ein miljøorganisasjon, arbeider mye med forbruksspørsmål i eit internasjonalt perspektiv, og er meir innretta på å påverke folk flest enn på å stille krav til styresmaktene.

FIVH har gjort mye for å trekke fram Oljefondet og norske selskap sine investeringar i miljøskadelige og helsefarlige gruver i utlandet, gjennom prosjektet Norwatch. Organisasjonen har arbeida nokså lite med gruvespørsmål internt i Noreg, men var i 2015 med på å melde Noreg inn for ESA for brot på vassdirektivet.

DNT

Den norske turistforening er den største friluftsorganisasjonen i Noreg. DNT har ikkje tidligare engasjert seg i gruvesaker, men var i 2015 med på å melde Noreg inn for ESA for brot på vassdirektivet.

Norges jeger- og fiskerforbund

NJFF er den einaste landsdekkande organisasjonen for jegerar og sportsfiskarar.

NJFF har engasjert seg mot sjødumping, særlig gjelder dette for fylkeslaget i Finnmark, som har uttalt: «Dumping av gruveavfall i fjordene er lite forenlig med EUs vanndirektiv.... I tillegg er NJFF opptatt av å hegne om ordningen med nasjonale laksefjorder og nasjonale laksevassdrag, som også i noen tilfeller er truet med påvirkning fra gruvedrift.... NJFF er derfor ikke prinsipielt motstandere av gruvedrift, men prinsipielt tilhenger av at den skal utøves slik at den setter minst mulig økologisk fotavtrykk, samt at hensynet til industrivirksomheten må vike dersom den i utilbørlig grad truer det biologiske mangfoldet – enten det er laks, reinsdyr eller torsk. NJFF mener ikke at sjødeponi er noen god løsning, og har gått mot dette i en rekke saker. Nå sist i forhold til Repparfjorden, dels begrunnet med anadrom fisk men marin fisk er antagelig mer utsatt og gjerne langt viktigere som ressurs for befolkningen. Det er uansett viktig at et eventuelt landdeponi utredes svært godt slik at en ikke i ettertid får utilsiktede ulemper (avrenning mm). ... »

NJFF var ein av organisasjonane som klaga inn Noreg for ESA pga. dumping av gruveavgang.

Norske lakseelver

Vest-Finnmark Jeger og Fiskerforening sin stand ved demonstrasjon i Kvalsund 24.08.2013.
(Foto: SL)

Norske Lakseelver er i utgangspunktet ingen miljøorganisasjon, men presenterer seg som ein «næringsorganisasjon for rettighetshavere (og forpaktende foreninger) til fiske i vassdrag med laks, sjøørret og sjørøye.» Blant medlemmane er det private eigarar og elveeigarlag og foreiningar som har forpakta fisket og fiskeforvaltninga i lakseelver. Blant dei er Vest-Finnmark Jeger- og Fiskerforening, som forpaktar Repparfjordelva, og som har engasjert seg sterkt mot utslepp av gruveavgang til Repparfjorden. Tilsvarande har Nausta elveeigarlag engasjert seg mot planane om utslepp til Førdefjorden.

Norske lakseelver var blant organisasjonane som meldte Noreg til ESA for brot på vassrammedirektivet. Representantar for Norske lakseelver har fleire gongar halde appellar på demonstrasjonar mot sjødeponi.

Fotnotar

[1] Bergindustriens syn på deponering i sjø
[2] Norsk Bergindustri
[3] Etiske retningslinjer
[4] Mineralproduksjon
[5] E-post til forfattaren frå NHO v/ avd.dir. Per Øyvind Langeland 17.08.2015
[6] Øyvind Nøttestad: Fra forkynner til forvalter. SFTs historie fram til 1994. 2002.
[7] Felix Tschudi: Slutten på begynnelsen. Down under up north. s. 9
[8] NRK 21.01.2008
[9] E-post til forfattaren frå LO v/ informasjonssjef Jenny Ann Hammerø 20.08.2015.
[10] Norsk arbeidsmandsforbund
[12] E-post til forfattaren frå Norges Fiskarlag v/ Jan Henrik Sandberg 25.08. og 27.08.2015
[12] iLaks 14.02.2014
[13] E-post til forfattaren frå Sjømat Norge v/ kommunikasjonsdirektør Are Kvistad, 28.08.2015
[14] NRK 30.07.2008
[15] Protect Sápmi
[16] Brev frå Protect Sápmi til Norsk Bergindustri. Referert frå e-post frå Anders J. Eira til forfattaren, 10.09.2015
[17] Sjå bind 3
[18] Standardavtale
[19] E-post frå NBSL v/ sekretær Kristin Lia 18.11.2015.
[20] Virke
[21] NHO Reiseliv
[22] E-post frå stortingsgruppa v/ Tone Merete Hansen, 15.01.2014
[23] «Vil ha fart i gruveplanene», Altaposten 07.03.2012.
[24] Helga Pedersen og Arne L. Haugen: Mineraljakt i nord. Finnmark Dagblad 11.10.2010
[25] Stortinget
[26] NRK 15.07.2010
[27] Hordaland Ap
[28] ABC nyheter 21.07.2009
[29] Innlegg av næringspolitisk talskvinne for Sp, Irene Lange Nordahl, prenta bl.a. i Finnmark Dagblad 27.03.2013.
[30] E-post frå politisk rådgivar Maren Lunde, 14.01.2014
[31] E-post frå stortingsgruppa v/ politisk rådgivar Vibeke Mohn Herberg, 12.02.2014
[32] Dagens perspektiv 28.02.2013
[33] Firda 19.06.2013
[34] Stortinget
[35] NRK 09.02.2015
[36] E-post frå rådgiver Kathrine Stenvaag, 16.01.2014
[37] E-post fra FrP si stortingsgruppe v/ politisk rådgivar Pål Arne Davidsen, 24.02.2014
[38] E-post frå UV v/ organisasjonssekretær Eirik Brautaset 08.01.2014
[39] MDG
[40] Stortinget
[41] iFinnmark 10.07.2015
[42] Bjarne Johansen: «LMD snur, likevel gruvedrift i Kvalsund?» Friheten 2/2014.
[43] iFinnmark 14.05.2012
[44] rødt.no
[45] E-post til forfattaren frå Raudt v/ miljøsekretær Aslak Bjørn 20.08.2015
[46] Sjå kapittel om gull i bind 3
[47] ABC nyheter
[48] Formelt sett har ho ikkje røysta for planprogrammet, da ho ikkje var til stades på nokon av kommunestyremøta som har behandla dette, men ho har uttalt i media at ho ville røysta for.
[49] Referat fra folkemøte i Kautokeino kommune Onsdag 9.11.2011, REGULERINGSPLAN MED KONSEKVENSUTREDNING FOR GRUVEDRIFTSETABLERING I BIEDJOVÁGGI.
[50] Høringsuttalelse til foreslått planprogram for gruvedrift i Repparfjord, 09.05.2010
[51] Referert i NIKU Oppdragsrapport 70/2011 – Konsekvenser for sjøsamisk bruk av Repparfjorden og sjønære arealer. Konsekvensutredning for planlagt gruvedrift i Nussir og Ulveryggen i Kvalsund kommune. Nussir
[52] SFF
[53] NGU
[54]
[55] Naturvernforbundet Orklaregionen
[56] Naturvernforbundet: Anmelder giftutslipp
[57] Naturvernforbundet: Høring til planprogram
[58] Gruvepolitisk plattform
[59] Finnmarksaksjon
[60] Markering i Kvalsund
[61] Makuler intensjonsavtaler
[62] Gruvekonferanse Guovdageaidnu
[63] Demo Oslo
[64] Folkefest for fjorden
[65] Kodal
[66] Klage til ESA
[67]
[68] Miljøpolitisk plattform
[69] NRK 21.06.2014
[70] Nationen 31.07.2015
[71] Vil du være med å aksjonere
[72] Bygd på telefonsamtale med leiar Kurt Oddekalv 14.01.2014 og funn på Miljøvernforbundet
[73] Rana blad, 04.02.2012
[74] Avisa Nordland, 14.09.2014
[75] NRK 05.10.2011
[76] WWF Tyskland
[77]
[78]
[79] Det nye norske gruveeventyret">Greenpeace 20.03.2014
[80] Det nye norske gruveeventyret
[81] Klassekampen 07.04.1994
[82] (link)
[83] Norsk bergindustri – Miljøutfordringene krever valg og løsninger Hva ligger gjemt i norske fjell? Norsk Industris presse- og politikerseminar Oslo 1. november 2011 – Karl Kristensen, Fagleder, Bellona
[84] NRK 26.11.2013
[85] Bellona
[86] Dialogseminar om bruk av sjø – NGU, Trondheim 30-31 mai 2013 Karl Kristensen Fagrådgiver, Bellona
[87] Bellona – næringsliv
[88] E-post frå Zero v/ Kari Elisabeth Kaski, 02.01.2014


Til neste kapittel